Ja, det er håp et eller annet sted. Jeg leser mye om agorafobi og panikklidelser for tiden. Nå har jeg skaffet meg en bok som heter "Trange rom og åpne plasser". Boken er skrevet av to forfattere som er spesialister i klinisk psykologi, Torkil Berge og Arne Repål.
Jeg har så vidt kommet i gang med å lese boken, men allerede tidlig i lesningen, fant jeg det interessant.
Nå sies det at det er vanskelig å gjøre dette alene, men et sted må jeg prøve. Det kan hende at ved å sette meg mål, så kan jeg kanskje få se litt fremgang og det vil nok hjelpe meg på veien videre. Håper det.
Jeg tenker mye på en annen ting for tiden også. Jeg lurer rett og slett på hvor det har blitt av meg. Jeg som før var utadvendt, i godt humør, alltid en spøk om hjørnet, alvorlig når situasjonen tilsa det osv.. Nå føler jeg på ikke noe og det er til tider slitsomt.
Venner og familie tror ikke jeg bryr meg om noen lenger, men det gjør jeg, selv om jeg sliter. Jeg har bare ikke energien og gnsiten til å stå på som før og en annen ting er at jeg er bare hjemme. Jeg bruker telefonen en god del og så bruker jeg internett for kommunikasjon.
Tilbake til boka, som jeg håper kan inspirere meg til å sette meg noen realistiske mål i dagene som kommer.
onsdag 14. april 2010
fredag 9. april 2010
Hei og velkommen til bloggen min
Det skal visst være på landsbasis, rundt 80.000 mennesker som lider av agorafobi av ulik art. Jeg leste et sted at agorafobi på sitt verste, er en fryktelig lidelse og det kan jeg skrive under på.
Min agorafobi går ut på at jeg ikke kommer meg ut og/eller hjemmefra. Det siste året har jeg kun sett mine egne vegger og det finnes ikke motiverende.
Min agorafobi begynte nok som en følge av kraftige panikkanfall og det ble etter hvert så ille at jeg kun taklet det som var trygghet for meg. Dessverre gikk det for langt og da sitter jeg i noe jeg nærmest karakteriserer som et fengsel.
Jeg leser mye om panikklidelser og agorafobi og de fleste mener at det skal være mulig å kunne leve med disse lidelsene uten at det skal redusere livskvaliteten totalt. Jeg har i skrivende stund mista litt motet. Det jeg skal konsentrere meg om først og fremst er å sette meg små mål, som jeg sakte men sikkert skal utvide. Jeg må være klar over at det kan ta tid, men får jeg tilbake et liv, så kan nok tålmodighet være en dyd i mitt tilfelle.
Ja, men så kom deg til legen, tenker kanskje du, men det er ikke så lett. Jeg bruker å si som følger i min situasjon: Jeg når ikke helsevesenet og helsevesenet når ikke meg. Selv psykiatrien får ikke gjort særlig mye så lenge jeg ikke kommer meg hjemmefra.
Noen andre som vet hvordan det er å slite med agorafobi?
Min agorafobi går ut på at jeg ikke kommer meg ut og/eller hjemmefra. Det siste året har jeg kun sett mine egne vegger og det finnes ikke motiverende.
Min agorafobi begynte nok som en følge av kraftige panikkanfall og det ble etter hvert så ille at jeg kun taklet det som var trygghet for meg. Dessverre gikk det for langt og da sitter jeg i noe jeg nærmest karakteriserer som et fengsel.
Jeg leser mye om panikklidelser og agorafobi og de fleste mener at det skal være mulig å kunne leve med disse lidelsene uten at det skal redusere livskvaliteten totalt. Jeg har i skrivende stund mista litt motet. Det jeg skal konsentrere meg om først og fremst er å sette meg små mål, som jeg sakte men sikkert skal utvide. Jeg må være klar over at det kan ta tid, men får jeg tilbake et liv, så kan nok tålmodighet være en dyd i mitt tilfelle.
Ja, men så kom deg til legen, tenker kanskje du, men det er ikke så lett. Jeg bruker å si som følger i min situasjon: Jeg når ikke helsevesenet og helsevesenet når ikke meg. Selv psykiatrien får ikke gjort særlig mye så lenge jeg ikke kommer meg hjemmefra.
Noen andre som vet hvordan det er å slite med agorafobi?
Abonner på:
Innlegg (Atom)